Lillebjørn Nilsen i Gammelgruva

Etter en litt famlende entre, tok han seg raskt inn når hjelmen var tatt av, gitaren plassert fram på magen og seljefløyta lagt foran munnen. Akustikken i Gammelgruva ga den vakre fløytesoloen i «Danse ikke gråte nå» en trolsk stemning. Og når Lillebjørn trakk fløyta til side og fullførte visa med melodi fra Telemark, fikk jeg en følelse av at den egentlig stammer fra Løkken ...


Lillebjørn hadde vel ant at dette ville skje, og la straks en finte for bergekongen for å hindre at han trakk publikum inn i berget det blå. Tempolåten «By-sommer» kom umiddelbart etterpå, og som han selv sa, var det for å holde bergekongen på avstand.


Og dermed hadde han publikum i sin hule hånd.


- På en av mine turer til Færøyene, var det ei lita jente som tok kontakt etter konserten og spurte: «Er du virkelig Lillebjørn Nilsen? Og det er du som har skrevet »Danse ikke gråte nå?« Jeg bekreftet begge deler. »Jeg trodde du var dø! En av sangene dine står i skolesangboka. Og alle andre sangforfatterne der er døde. Hvordan føles det å være en levende legende?« sa jenta, fortalte Lillebjørn humrende.


Og så fortsatte den levende legenden med noen av sine kjente bysanger. Ingen andre visesangere fra vår generasjon har vel skrevet så mye vakkert og romantisk om Oslo.


- Noen ganger får jeg spørsmål om hvordan man lager viser, sa Lillebjørn. – Det handler litt om å stjæle fra andre, sa han. – Og noen ganger handler det om å finne noen selvskrevne strofer som har havnet innerst i ei skuff. Og så handler det om å oversette fra andre, sa han på sin lavmælte måte og fortalte om sitt forhold til den amerikanske visesangeren Pete Seeger som nå har rundet 90 år. Dermed blir vår egen levende legende bare en guttunge å regne med sine 58 år. Lillebjørn fyller ikke 59 før 21. desember.


Hans forsøk på å avmystifisere visekunst, falt på sin egen urimelighet. Lillebjørns viseskatter, er en dokumentasjon på stor og original kunstner med viser og melodier han tryller fram selv. Han har viser i omtrent alle sjangre, men det var først og fremst romantikeren Lillebjørn vi fikk en bit av i Gammelgruva. Han tok oss med til Skagen i Danmark, Telemark, Bergen via Finnmark og selvsagt til Alexander Kiellands Plass.


- Det er rart med oss nordmenn, filosoferte han. – Hvorfor er vi så beskjedne når det blir snakk om norsk folkemusikk? I utlandet ønsker folk alltid å presentere sin typiske folkemusikk. I Norge liker vi helst å synge irske, greske eller franske viser.


Trampeklapp fra et entusiastisk publikum som bidro både med latter, god stemning og allsang, ville ikke gi slipp på den langhårete visesangeren før han hadde gitt oss »Tanta til Beate" – ikke norsk folkemusikk akkurat, men definitivt en landeplage.

Kilde: Avisa Sør-Trøndelag